torsdag 21. august 2008
Jeg satt på dumphuska og så ned på den andre enden; det var ingen der, så jeg hoppet av og duuuuuuuuumphuska falt ned på bakken med en stuuuump lyd jeg ikke kunne se. Duskregnet slo møysommelig på vinduet i barnehagen og jeg hadde blitt grisete på frakken. det var ingen som visste at jeg var her, så det gjorde ingenting at jeg kastet en stein opp i lufta og lot den falle ned igjen. Her var det mange kastanjer og i sandkassa var det en rød bøtte som noen hadde tisset i for lenge siden, for så å vaske den igjen med såpe. Jeg hadde bæsj til anklene og gummistøvlene brant sakte opp fordi jeg hadde stått stille for lenge, så jeg tok trikken til nærmeste kafé for å spille bort min siste femmer på en jukeboks borte ved døra. Det var grisete at jeg gikk inn i lokalet mens ørene flagret og jeg svettet i rompekanalen, men de var høflige og latet som om de lo av noe annet da jeg valgte en rockelåt fra femtitallet. Feeeemtitaaallet sa mannen bak disken og disket opp med en samtale fra et års tid tilbake da han fortsatt var ei lita jente. Grrrrizzzlybjørn var innom for et par timer sia og sa han så etter deg sa han før jeg så på ham med et tåkete blikk jeg hadde funnet opp selv. Han hadde tid til slikt og tok et godt grep om kølla si før han spurte om det var OK. det er greit sa jeg på tysk i et åpenlyst forsøk på å lure ham inn i en felle. Det er ingen grunn til å være naken, sa han bestemt idet sangen var inne i sitt siste spilleminutt og koret sang en oktan høyere enn forsangeren som hadde begynt å få orden på livet sitt i det siste. Duuuuu hhhaaaaaar veeeeeel ikkee en feeeeeemmeer tiil meeeeeg, spurte jeg mannen bak disken. Neeeeeeeeeei, viiiiiii driiiiiiiveeeeer iiiiiiiikkeeee meeeeeeed veeeeeeldeeeediiiigheeeeet heeeeeeer, sa han.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Tante er vekk! I det solen gikk ned over åskammen innså lille Marianne at tante ikke kom til å dukke opp igjen fra det mørke vannet hvor hun hadde forsvunnet med hodet først en kvarter tidligere. Hun hadde sklidd på den største torsken hun selv hadde fanget noen små minutter før, og før den lilla kjolen ble borte i dypet hadde det vært en riktig så fin torsdags ettermiddag.
Jaja, tenkte Marianne. Fire problemer melder seg umiddelbart; hverken jeg eller Guttorm vet hvordan man sløyer fisk, langt mindre torsk. Mer bekymringsverdig er det at ingen av oss har husket å male katten, tenkte hun og myste ned i bølgene. For det tredje er det dårlig med landemerker her ute i havgapet, og et trekors ville bare flyte sin vei. Dette bringer oss til det fjerde problemet; Marianne hadde ikke tatt med seg et trekors av den innlysende grunn at hun ikke hadde ventet seg torskens grusomme hevn på tampen av et langt liv med kort skjegg.
Jeg får vel ta luftballongen, sukket hun og satte seg tungt ned i båten. Hun lettet på det venstre låret og slapp en trang fis før hun plukket opp sin splitter nye N79 Nokia (kone)mobiltelefon og ringte til Guttorm.
”Ring ring” sa mobiltelefonen til Guttorm. Han kastet et raskt blikk på den og kastet den videre ut i sjøen. Han hadde da ikke tid til slikt, han hadde ei snelle på kroken og kunne ikke ta seg tid til å snakke med søstre av alskens tvilsomme karakterer. Han snøvlet i vei mot den sovende brunetta som hadde kollapset på bryggekanten, strålende fornøyd med å være sørpe full før middag. Du er så jævlig beatifull, sa han til seg selv og klappet seg pent på kanten før han ga fra seg et lite skrik da han snublet over bøtta med de hete krabbene oppi og famlet i lufta før han landa plumpt med et splittet hode rundt en skarp stein der nede i vannkanten.
Det skulle vise seg å bli en slitsom sommer for familien Sandberg.
Legg inn en kommentar