oppe på loftet/utenfor

oppe på loftet lusket han gradvis med en tommelfinger i den ene bukselomma mens man kunne forstå at det samme hadde skjedd før en gang tidligere. det brakte gamle minner tilbake inn i hodet hans og han kunne se det så klart som om det skjedde igjen her og nå, og han spurte om han ikke skulle ta en sang, ifølge stemningen. lokalet ble satt i den rette belysningene og lydene trillet ut av munnen hans som på et stemmebånd klarere enn hans. det brakte liv inn i det ellers så aldri så lite fremmedfiendtlige loftsrommet, men han var jo en gammel bekjent. rykningene i øyet hans ble beklageligvis forsterket av en ond lukt som snek seg langsetter reolene, forbi den svette-fuktige barten, gjennom neserøret og ned i svelget. ute var iferd med å legge seg til rette for høsten - blant annet kunne man kjenne fuglesangen trenge gjennom kraniet og brystkassa før det forsvant og man hadde gått forbi. jeg lurte på hvorfor jeg skulle fortelle deg hvorfor det hadde blitt på denne måten, men drukkenbolten borte på benken der borte talte for seg og lot tresmak være tresmak så lenge folk gikk forbi og endene ikke lenger hadde tatt vingene fatt og reist sørover. det duskregnet ikke, men det kunne fort komme til å bli sent ikveld, og han reiste seg for å gå hjem. det varte ikke lenge før loftsangeren hadde badet den gamle frakken, de gamle lysbildealbumene og det flotte gamle dukkehuset med en anekdote om det fine kompasset han engang hadde fått av en ukjent sjømann som bad han om å kjenne på tissen hans da han var ti. han kjente et raskt blink bak pannen, som i en plutselig kjemisk ubalanse i hjernevæsken, og han begynte å fremkalle små hikst, som ble til en latter og hånden hans strøk ham over det ubarberte kinnbenet. - Du vet ikke hvem jeg er, hvisket han til den antikke badeanden som stod stramt og stirret fremfor seg oppå en kasse med gamle donaldblader.